SKULPTURSONEN I ØVRE SLOTTSGATE 2022-2023, OSLO

Skulptursonen i Øvre Slottsgate er et samarbeidsprosjekt mellom Norsk Billedhoggerforening, Oslo kommune Kulturetaten og Oslo kommune Bymiljøetaten. Skulptursonen ble lansert i august 2019, i forbindelse med nyetableringen av Øvre Slottsgate som gågate. Gjennom kommunens satsning på økt byliv i sentrum har det blitt stilt produksjonsmidler til rådighet for kunstnerne. Alle skulpturene er frittstående, men forholder seg likevel til byrommet.

Øvre Slottsgate ble i 2019 opparbeidet som gågate fra Christiania Torv til Prinsens gate, slik at det er et sammenhengende bilfritt byrom fra Christiania Torv og opp til Egertorget. Partiet mellom Prinsens gate og Tollbugata fikk et arkitekttegnet utstillingsområde med sittemøbler, planter og trær og 5 spesialtilpassede soner for skulptur.

ØYSTEIN WYLLER ODDEN OG KRISTOFFER MYSKJA (KUNSTSONE 1)

Komposisjon for filleproletariatet, 2022

The lumpenproletariat is passive decaying matter of the lowest layers of the old society(...) - Marx og Engels
Duene i byen er en innført art, opprinnelig klippeduer fra Sør-Europa og Mesopotamia, domestisert først til mat, deretter som kommunikasjonsteknologi. Ved innføringen av raskere fraktmidler for post og oppfinnelsen av elektronisk kommunikasjon mistet duene sine funksjoner for oss mennesker. Likevel ble de boende i byene der bygningene minner om klippene de er evolvert frem til å trives i. Her er også tilgangen på mat, i form av vårt avfall, god. Med nytteverdien forsvant også statusen duene hadde blant menneskene.

Komposisjon for filleproletariatet er en interaktiv lydskulptur der interaktiviteten er forbeholdt byens fugler, fortrinnsvis duer. Skulpturen består av et lite klokkespill på fem stemte klokker og en kombinert spillepult og fôringsautomat, montert på en multimast. På gitte tidspunkt sprer fôringsautomaten duefôr ut til fem matingshull som utgjør spillepulten. Hvert hull er koblet til hver sin klokke slik at duenes spising trigger de respektive klokkene. Klokkespillet er stemt i en uforløst pentaton skala med utgangspunkt i overtonerekken til duren fra strømnettet. Skulpturen er Wyller Odden og Myskjas første samarbeidsprosjekt.

EIRIK SÆTHER (KUNSTSONE 2)

Here lie the broken bones of E.Sæther, 2022

Sæthers keramiske skulptur, Here lie the broken bones of E.Sæther, viser en nedslitt og vandalisert miniatyrsofa. Tittlen refererer til Hitchcock-filmen Rear Window der hovedkarakteren har brukket beinet i en ulykke og har en gips på beinet med påskriften: «Here lie the broken bones of L.B.Jefferies». Hovedkarakteren, en fotograf, er prisgitt en ganske ubevegelig tilværelse i bakgårdsleiligheten sin. Derfra henfaller han til vouyeristisk å observere naboene sine mens han håper på at noe dramatisk skal skje.

Historisk sett har sofaen utviklet seg fra å være en sosial markør for en dekadent elite til et liggemøbel for konsum av lavkultur. Begrep som sofasliter og sofagenerasjon vitner om at sofaen har blitt et sted hvor vi henfaller til en passiv livsstil, hvor vi kan konsumere fortellingen om andres liv uten selv å bli sett. Med sofaen plassert på gata er den beskyttende og isolerende atmosfæren borte og betrakterposisjonen er snudd. Det skjulte livet bak husets fire vegger kommer til syne.

CHRISTINE ASPELUND (KUNSTSONE 3)

Liggende kvinne, 2022

Hva uttrykker den liggende kroppen? En naturlig hvileposisjon, søvn, et fall, sykdom, resignasjon eller død? I hvilken grad er det snakk om tilstedeværelse? I tillegg til å være liggende, viser skulpturen en kvinnelig, noe omfangsrik kropp. Hva forteller en naken, liggende, lett korpulent kvinnekropp? Kvinnekroppen har andre referanser enn mannskroppen. Et kroppsuttrykk sier mer enn det som kan defineres verbalt. Aspelund søker å unngå en tydelig narrasjon, mye skal stå udefinert.

Kropp som fenomen er i tillegg til å være natur, også en samfunnsskapt konstruksjon. Enhver tid og ethvert samfunn møter kroppen med ulike forventninger, skjønnhetsidealene varierer. Den korpulente kroppen kan anses som frodig og livsbejaende, men kan like gjerne oppfattes som vulgær. Fett og valker assosieres til manglende karaktérstyrke, likegyldighet, resignasjon og forfall.

Tid og forgjengelighet er uvegerlige realiteter. Mennesket har aldri full kontroll. Aspelund er interessert i det uperfekte, i kroppsuttrykk som ikke lever opp til skjønnhetsidealer. Det er likevel nettopp skjønnhet hun er opptatt av. Hun ønsker å formidle et blikk på kroppen også som et estetisk landskap hvor hver eneste valke fremtrer som ren landskapsformasjon. I denne sammenhengen er det ikke gitt at det er den «perfekte» kroppen som er interessant. Som skulpturuttrykk kan det være motsatt; den korpulente, en omfangsrik kropp kan rett og slett fremstå med større estetisk styrke.

For Aspelund er det viktig å modellere for hånd. Håndverket gir en større nærhet til materialet, noe som gjør at selve den kunstneriske idé utvikles gjennom arbeidet. Det åpner for fortolkninger - som er avgjørende for det hun ønsker å få frem. Skulpturen har et skisseaktig preg der detaljer ikke kan knyttes til spesifikke personlighetstrekk. Kroppsuttrykket og posituren er likevel lesbare som uttrykk for en tilstand som kan knyttes til noe personlig. Dette er ikke kun en generell kropp. Kroppen er bærer av livserfaringer.

MORTEN JENSEN VÅGEN (KUNSTSONE 4)

Stealth Tower, 2021

Morten Jensen Vågen finner sin inspirasjon i det offentlige rom og er blant annet interessert i hvordan byrommet er utformet for å forhindre bestemte aktiviteter. I mange av Vågens arbeider undersøker han metoder for å omgå systemer eller hvordan en kan dra nytte av uvanlige muligheter som finnes i et typisk byrom. Vågen benytter ofte funnet materiale fra byrommet til å lage objekter og skulpturprosjekter som interagerer med byrommet og som gjerne også fungerer som gjemmesteder eller utkikksposter. Vågens prosjekter har ofte en aktivistisk undertone som han kombinerer med elementer og fremgangsmåter fra ulike subkulturer og henter stadig inspirasjon fra kamuflasjestrategier, spionutstyr og overvåkning.

Verket Stealth Tower er basert på vakttårn, overvåkning og kamuflasje, og tar visuelt utgangspunkt i objekter som er vanlig å se i det offentlige byrommet. Ved å forme og sveise aluminium har Vågen laget etterligninger av forskjellige gjenstander som han har satt sammen til en skulptur. 

FREDRIK BERBERG (KUNSTSONE 5)

Statuer (Ham), 2022

I arbeidet Statuer (Ham) presenteres tre pidestaller, bygget opp av kubiske formasjoner, og dekket av terracotta-fliser med innslag av abstrakte relieffer. På toppen av disse hviler det henslengte joggebukser og sokker, støpt i betong. Arbeidets tittel henviser til det tradisjonelle statueformatet en gjerne finner i det offentlige byrommet, der historiske personer løftes opp på sokkel. Selve menneskekroppen er fraværende i dette tilfellet, det er bare spor av dens tilstedeværelse som ligger igjen.

Joggebuksen som fremstilles her, er av den gråmelerte bomullstypen som kan sies å inneha en hybrid funksjon; Den assosieres gjerne med passiv rekreasjon og eskapisme heller enn med sport og trening, som buksen opprinnelig var ment for. Den benyttes gjerne i sammenhenger som tv-titting og avslapping på sofaen, samt interaksjon med andre digitale medier. Spesielt i den seneste tiden har den blitt assosiert med hjemmekontor. Gjennom dette konstaterer arbeidene både noe om endring av våre vaner og disposisjon av kroppen. Ikke minst formidler det noe om pandemiens effekter, som i en periode resulterte i at man har unngått offentlig rom og fysiske møter.

AGATHA WARA

JUANITA, 2022

Skulptursonen hadde opprinnelig med verket JUANITA av Agatha Wara ved åpningen i mars 2022. Ettersom kunstverket også er en bil fikk det imidlertid forbud mot å vises i gågaten og lever nå sitt eget liv. Følg ferden hennes her: www.juanita.no / TikTok: @juanita.babygirl