lytt til naturens stemme

jubileumsutstilling

SA steinskulptur 75 år

07.09 - 22.10.23

Andrea Bakketun / Marit Følstad / Magdalena Kotkowska / Eirik Senje / Nico Widerberg / Kiyoshi Yamamoto / Odin Øistad / Nils Aasland

Verkstedet SA Steinskulptur fyller 75 år, og i den anledning inviterer vi til jubileumsutstillingen Lytt til naturens stemme hos Norsk Billedhoggerforening. I 1948, like etter krigen, åpnet Steinskulpturs verksteder på Helsfyr i Oslo. Verkstedet ble etablert for å imøtekomme den store etterspørselen for minnesmerker og fredsmonumenter – landet skulle reises på ny. Steinskulptur ble organisert som et andelslag hvor betingelsen for å bli andelshaver var medlemskap i Norsk Billedhoggerforening. På initiativ fra Norsk Billedhoggerforening ble også et bronsestøperi etablert på samme sted i 1974. Verkstedet på Helsfyr er et av Norges eldste fellesverksteder for monumentalskulptur i kontinuerlig drift, og står bak en rekke sentrale monumenter som inkluderer markante skulpturer på Rådhusplassen og i Vigelandsparken. 

På 1950- og 60-tallet utførte Steinskulptur også flere store internasjonale oppdrag. Et av dem er den 37-tonn store monolitten Cow Elephant and Calf, laget av den tyske kunstneren Heinz Warneke (1895-1983). Det var ikke tilfeldig at arbeidet med å utføre skulpturen ble gitt Steinskulptur; Warneke ønsket de fremste steinhoggerne som var å få tak i, og valget falt på verkstedet på Helsfyr. Skulpturen er fremdeles en av USAs største enblokks steinskulpturer, den er plassert ved hovedinngangen til Philadelphia Zoo og har siden den kom dit i 1963 fungert som en av dyreparkens hovedattraksjoner, reprodusert opp gjennom tidene i en rekke suvenirer.

Gjennom 75 års drift har gravmonumenter stått sentralt i Steinskulpturs produksjon. Allerede i 1951 gjorde Steinskulptur et større prosjekt viet gravsteiner – målet var å fornye og forskjønne norske gravplasser. En forseggjort katalog ble laget og en utstilling ble holdt i Kunstnernes Hus. Som en forlengelse av denne tanken er Norsk Billedhoggerforening stolte av å presentere Lytt til naturens stemme, som del av samtalen om gravminnets form og funksjon. Utstillingstittelen er lånt fra en plakat som finnes i Steinskulpturs verksted. 

Velkommen til fremtidens minnesmerker over de døde. Åtte kunstnere er invitert til å gjøre en ny tolkning av hvordan fremtidens gravminner kan se ut – hvordan hedrer vi de døde i dag, og hvordan skal vi minnes de døde i fremtiden?

Det finnes utallige tradisjoner for å hedre og minnes de døde. Fra hengende kister, dekorerte underjordiske katakomber, pleiing av døde i hjemmet, til dødsmasker og fotografier distribuert og brukt som minnesmerker for å huske. Vi mennesker bruker fysiske gjenstander som minnesmerker over personer, hendelser eller opplevelser som har vært viktige for oss. Både monumenter og suvenirer eksisterer for at vi skal opprettholde en tilknytning til det vi ønsker å huske. Disse skulpturene som bærer i seg minnefunksjonen forteller både om nære relasjoner men også de kulturhistoriske perspektivene – om tiden de ble reist, samfunnsforhold og menneskenes syn på liv og død.

—

ANDREA BAKKETUNs minnested I vanns minne er sentrert rundt en kombinert fontene og brønn. Objektet er laget av en isloator i porselen – vanligvis festet i høyspentmaster for å hindre overføring av elektrisitet – her en kanal for dryppende vann som sirkulerer. Tittelen er et ordspill på «i manns minne» – så lenge en levende kan huske. Vann er reflekterende, foranderlig og knyttes ofte metaforisk til sjelen. Vi fødes fra en vannlignende substans og består i stor grad av vann. Tårene kobler kroppen til vannet, vann kommer ut av oss uten en annen innlysende funksjon enn å lede oss gjennom sorg. I ulike kulturer gjennom tidene har vann blitt brukt i ritualer knyttet til fødsel og død.

Høsten 2017 kom MARIT FØLSTAD tilfeldigvis over en tilsidesatt stein på Steinskulpturs verksted. Hun falt pladask for steinen, en masikvartsitt fra Kautokeino. Møtet med steinen endret Følstads kunstnerskap. Siden den gang har hun tilbrakt fire somre i bruddet i Kautokeino og laget en rekke utstillinger i blant annet Bergen, Arendal og Oslo hvor steinen har vært sentral. I Lytt til naturens stemme har Følstad laget en hommage over steinen og hennes arbeid med den de siste fem årene, fra store monumentale skulpturer til bittesmå sandkorn. I samarbeid med tekstiltrykkeri 10/10 har Følstad laget et lite opplag T-skjorter med silketrykk, som suvenir over arbeidet hennes. Avbildet på T-skjorten er skulpturen Verde Lapponia, som var med i utstillingen på Kode i Bergen, men som senere ble gitt i gave til Bomuldsfabriken Kunsthall i forbindelsen med hennes utstilling der. Følstad donerte skulpturen til Kunstarena Torbjørnsbu Gruver, som en minnestein over kunsthallens tidligere leder Harald Solberg (1959-2020).

Det er første gang MAGDALENA KOTKOWSKA har hugget i stein. I løpet av de siste månedene har Kotkowska gått i lære hos Steinskulptur og arbeidet på en av hoggeplassene der. Under lydsporet av The Smiths låt Pretty girls make graves og plakaten hun har inkludert i verket, har hun funnet sin plass i verkstedet og reflektert over en dypere kobling mellom skulptur og død – og overgansøyeblikket hvor steinen går fra å være en stein til å bli en skulptur. Ordtak som å «være i steinalderen», «hjerte av stein», «død som stein», «frykten som fryser oss til stein» og at «noe er skrevet i stein». Selv har hennes liggende marmorstein fått inskripsjonen «See you soon», og er fylt med hjerter, draperi og personlig tankegods.

Hva kan et liv inneholde, spør EIRIK SENJE. I hans forslag til gravmonumenter har boken og vinduet blitt til rom for refleksjon rundt at livet tar form, fylles med mening og har en ende. Hvert menneske inneholder et univers, og i Senjes 3d-printede miniatyrer av monumenter foreslår han ulike tilnærminger til å symbolisere denne ideen skulpturelt. Bør minnesmerker være ferdigstilte bilder eller lages over en mer funksjonell lest? I ett av de tre gravmonumentene ser vi en krukke og stearinlysholder, hvor funksjonen av minnesmerket kan utfylles av brukerne.

I 1962 døde NICO WIDERBERG sin lillebror Emanuel i krybbedød. I anledning Lytt til naturens stemme har Widerberg nå, 61 år etter, laget lillebrorens gravstein. Lillebrorens navn er gravert inn i steinen av Kjartan Garvoll og Rune Gabrielsen ved Steinskulptur.

Draperi, skap og klær. KIYOSHI YAMAMOTO har tatt utgangspunktet i «kilden» – hvem står bak monumentene? Kunstnere bak monumentale prosjekter har alltid måtte lene seg på profesjonelle verksteder og spesialkompetanse fra kyndige håndverkere, som bronsestøpere og steinhoggere. Dyktige håndverkere spiller en nøkkelrolle, monumentalverk kan ikke bli til uten deres bidrag. Monumentalskulptur har stor betydning for byrom, urban identitet, park- og plassarkitektur, men historien om hvordan disse kunstverkene blir til vet offentligheten lite om. Til nød er kunstnerens navn allment kjent, men produksjonshistorien formidles sjelden. Yamamoto gjør noe med dette - i verket Kiss From a Rose (Garvoll, Garvoll, Øistad, Van Vo, Oldham, Nilsen, Hjelmseth, Løken) er navnene på alle arbeiderne på Helsfyr brodert inn. Gjennom draperier utforsker han også steinskulpturers materialitet. I klassiske skulpturer er ofte tekstiler og draperier en vel så sentral del av formen, og utførelsen blir stående som symbol på steinhoggerens talent.

Abstrakte komposisjoner, konstruksjoner, geometriske former, linjer og farger. NILS AASLAND har i over 60 år arbeidet som formgiver. I utstillingen Lytt til naturens stemme får vi møte et utvalg av hans arbeider, fra 1980-tallet og frem til i dag. Flere er arbeidene er laget i materialet fra en hengealm. I 1989 falt en gammel hengealm i en park nær Ekely. Nils Aasland reddet materielt og flere resultater kan ses her.

ODIN ØISTAD jobber til daglig som avdelingsleder for bronse på Steinskulptur, og har i anledning Lytt til naturens stemme designet en ny gravstein. Denne skal selges på verkstedet, og viderefører Steinskulpturs tanke fra 50-tallet om å produsere unike gravmonumenter designet og utført av lokale kunstnere.